I utstillingen «Tegning» presenterer Per Dybvig en serie tegninger utført med blekk på papir. I en rekke formater, som varierer fra 12 x 18 cm til 190 x 570 cm, utforsker verkene tegning som medium og fortellingens ulike perspektiver. Hvor et narrativ i dag er etablert gjennom kronologisk formidling og sammenhengende strukturer, bryter Dybvig med en tradisjonell tilnærming ved å foreslå scener, situasjoner og interaksjoner hvor flere oppfatninger kan oppstå.

Det største verket består av fem paneler og er tegnet med pensel dyppet i blekk, mens de mindre er utført med tekniske penner med en spiss som måler 0,13 eller 0,18 mm. De ulike teknikkene og formatene innebærer forskjellige forutsetninger som påvirker både prosessen og det visuelle uttrykket. Når Dybvig arbeider i større formater med pensel føres streken gjennom større bevegelser. Det sorte blekket som holdes av penselhårene slippes litt etter litt for hvert strøk som treffer arket og frembringer et spekter av ulike gråtoner. På denne måten drives komposisjonen frem av en varierende fremstilling av hardt og mykt som nullstilles hver gang penselen dyppes i blekket. I motsetning til penselen holder de tekniske pennene det samme trykket gjennom hver strek. Disse fylles av en ampulle som slipper en jevn linje hver gang den millimetertynne tippen møter papiret. Som en nål er denne svært følsom overfor papirets struktur, og krever omhyggelig oppmerksomhet for ikke å knekke når den settes mot en overflate. Gjentatte og forsiktige bevegelser må dermed til for å forvandle strek til overflate.

I visse kontraster kan tegningene se ut til å befinne seg langt fra hverandre, men en subtil følelse av myldrende bevegelse er en visuell gjenganger som løper gjennom dem. Mennesker, fabler og dyr interagerer med hverandre, sine omgivelser eller med besynderlige konfigurasjoner av objekter og systemer. Med vekt på å gjengi ulike materialiteter, fra pels og tre til stoff og stein, smelter ulike strukturer, overflater og detaljer sammen med aktivitetene som utspiller seg. Fra det groteske og mørke til det humoristiske og lette fremmaner tegningene en egen logikk hvor Dybvig imiterer forestillinger om det velkjente hvor ikke alt er hva det ser ut til å være. Forankret i det antatte og forventede lokker tegningene blikket inn i en verden hvor det absurde overstyrer det antagelige og åpner fortellingen for det uventede.